Anmeldelse: En midtsommernattsdrøm (Nationaltheatret)

En midtsommernattsdrøm settes opp av Nationaltheatret i Kanonhallen på Løren. Stykket er en visuelt pleasende fremføring av en av Shakespeares mest kjente komedier og tar for seg kjærlighet og begjær med en dæsj alvemagi.

Stykket følger flere karakterer, og man skal holde tunga i rett munn for å få med seg alle forholdene: Hermia er lovet bort til Demetrius, men hun elsker Lysander. De to flykter til skogs, men forteller det til Hermias vennine Helena som er forelsket i Demetrius, som ikke kunne brydd seg mindre om henne. Snart er alle de fire unge på vei inn i skogen. I Nationaltheatrets versjon er skogen som et slags raveparty med nattklubbmusikk, neon, glitter og ultrafiolettlys. Her hersker alvekongen Oberon med sin dronning Titania. Ved hjelp av alven Puck og noen magiske dråper forvilles de unge elskende inn i en rekke intriger der de opprinnelige kjærlighetsforholdene settes på prøve. Klarer puck å ordne opp igjen?

I kjent Shakesy P stil har også En midtsommernattsdrøm et spill i spillet. Parallelt med de unge elskende følges en skuespiller trupp som forbereder seg på spillet stykket om Pyramus og Thisbe i bryllupet til Hippolyta og Thesevs. Bartek Kaminski spiller den litt vel overdrevent entusiastiske Bøtta, som får rollen som Pyramus. Alle som har deltatt i amatørteater har vært borti en sånn type, og Kaminski spiller typen overbevisende med fenomenal komisk timing. Maria Kristine Hildonen og Hanna-Maria Grønneberg stråler som Hermia og Helena. Deres begjær og raseri utrykkes i perfekt balanse. Som den drag-inspirerte alven Puck, er Jonas Hoff Oftebro overbevisende i det fysiske spillet med en scenisk tilstedeværelse på like høyt nivå som hælene han bruker store deler av forestillingen.

Det gamle industrilokalet brukes for alt det er verdt. Mer og mer av rommet ble åpnet og synlig for publikum gjennom forestillingen, og de har vært gode til å bruke rommet med alle dets muligheter, nivåer, inn- og utganger. Den transformative scenografien sto i god stil til det industrielle, mens glitteret og lyssettinga sto som en fin kontrast. På et tidspunkt var sceneteknikken veldig tydelig ved at teknikere kom og hjalp til med et sceneskift – mer av det! Alvekostymene ser ut som om kostymeavdelingen bare har kasta på skuespillerne det de kunne finne med glitter, neonfarger eller andre merkelige ting (Høyhæla sko, uten hæler!?) og det fungerer veldig bra i dette crazy rave-universet. Disse kostymene står også i sterk kontrast til de mer posh, vestkantinspirerte kostymene til de unge forelskede.

Alle foto: Øyvind Eide

Første akt går litt treigt, da alle karakterer og forhold skal etableres, i andre akt tar forestillingen seg opp flere hakk når intrigene endelig begynner å utspille seg og en løsning skal finnes. Litt sånn som i selve stykket skjer det merkelige ting i det sceniske bildet som ikke helt kan forklares. Nattklubb-inspirert dansepause, Spiderman og Minnie mus, hvorfor ikke? Det crazy og underlige brukes for alt det er verdt både i kostymer, scenografi, lys og lyd og jeg synes det fungerer veldig bra som avbrekk fra det ellers teksttunge renessanseteksten. På grunn av sistnevnte, blir forestillingen på nesten tre timer, litt for lang for min smak.

En midtsommernattsdrøm spilles til 31. oktober