Anmeldelse: Lang dags ferd mot natt (Oslo nye teater)

Lang dags ferd mot natt er et selvbiografisk stykke av  Eugene O’Neills og trolig hans mest kjente. Handlingen foregår over en dag og en natt i sommerhuset til familien Tyrone, en dysfunksjonell og stormfull skuespillerfamilie. På hovedscenen på Oslo nye teater spilles denne skuespillerfamilien av landets kanskje mest kjente skuespillerfamilie.

Medlemmene i familien Tyrone sliter med sitt. Faren, James (Nils Ole Oftebro), en gjerrig tidligere skuespiller som har store økonomiske bekymringer. Hans kone, Mary (Anette Hoff), bærer på en dyp sorg hun prøver å døyve med morfin. Den eldste av deres to sønner, Jamie (Jakob Oftebro), følger i sine fars fotspor og er også skuespiller, mensliter med alkoholisme. Han står i et spenn mellom kjærlighet og forakt til sin familie. Den yngste sønnen, Edmund (Jonas Hoff Oftebro), er en aspirerende poet, men har blitt diagnostisert med kreft, som fører til stor bekymring for resten av familien. Til sammen utgjør dette et svært komplekst familieforhold der krangelen sitter løst.

Iscenesettelsen speiler tilværelsen til karakterene på scenen, grå og dystert – i både kostyme, scenografi og lyssetting. Teksten er symboltung og sentral, og det er først og fremst gjennom dialogen mellom karakterene at vi får innblikk i deres indre demoner og forhold. Der det estetiske legger til rette for det mørke og vonde går spillestilen mer i retning av det komiske og distanserte ironiske. Skuespillerne får ivareta sin egenart, noe jeg tenker er et viktig og godt gjennomtenkt valg, men det står i for stor kontrast til det de øvrige sceniske elementene. Musikken høres til tider ut som om hadde passet bedre inn i en skrekkfilm og gir dermed en tredje vinkling. Helheten føles ujevn når elementene strider imot hverandre og trekker i hver sine estetiske retninger. Skuespillerne får likevel frem karakterenes indre demoner og spiller både sjalusien, kjærligheten og avhengigheten til livs. Stykket hadde hatt potensiale for enda mer dybde og mørke dersom det scenografiske, spillestilen og musikken var mer enhetlig.

Det er historisk at en familie portretterer familien i dette stykket og det gir forestillingen et ekstra lag. De mer myke og kjærlige sekvensene får en mer nærhet når det er den kjente familien som spiller det. Det blir ekstra morsomt når den eldste sønnen parodierer faren, som ikke ligger langt unna sønnenes etterligning av faren i intervjuet med Lindmo på NRK. Når James sier til Jamie at han bare kom inn i skuespilleryrket fordi hans var er kjent blir metalagene veldig tydelige da dette i utgangspunktet ikke er en humoristisk replikk, men likevel får latter fra salen. Det er disse ekstra lagene som gjør forestillingen interessant og gir publikum et nytt perspektiv på teksten. Bare dette er det verdt å ta turen for.

 Alle foto: Lars Opstad

Lang dags ferd mot natt viser hvor lett vi kan såre våre nærmeste ved å unnlate å snakke om det som er vanskelig og med valgene vi tar. Forestillingen spilles frem til 3. februar, og det er satt opp ekstraforestillinger i september og oktober. Billetter kjøper du her.