Anmeldelse: Hamlet (Nationaltheatret)

Endelig fikk jeg tid til å se teater igjen og det med et smell! Jeg tok turen til ærverdige Nationaltheatret og deres produksjon av tragedien over alle tragedier: Hamlet.

Hamlet er kjent for de fleste, om man ikke leste eller så den i engelskundervisningen på skolen, har man kanskje sett løvenes konge, men en kort oppsummering er sikkert greit uansett. Hamlet, prins av Danmark, blir oppfattet som gal. Etter hans fars død gifter moren hans seg med broren til faren. Hamlets fars gjenferd viser seg for Hamlet og forteller at det var broren hans som myrdet ham. Hamlet bruker all sin makt på å overbevise de andre om hva som egentlig har skjedd.

Scenografien er minimalistisk, men effektfull. Bakveggen består av mange ark, tett i tett, jeg tror dette var manuset til forestillingen som utspilte seg foran. Utenom dette er det ikke noe scenografi eller rekvisitter. Noen av rekvisittene blir mimt, som er et spennende grep. Lyset spiller en viktig rolle i det sceniske bildet, og er blant annet med på å skape virkningsfulle skygger og silhuetter. Intensiteten øker når den hvite bakveggen kommer nærmere og gir en klaustrofobisk følelse. Valget om å gjøre scenebildet enkelt og stilisert legger et press på skuespillerne, og teksten settes i fokus (ord, ord, ord). Å kutte ned på teksten kan føre til at mye av handlingen detter bort og det kan oppstå plot-holes. Dette skjer ikke med Johannes Holmen Dahl på regi, og for første gang henger jeg med på handlingen og relasjonene i et Shakespeare stykke hele veien.

Skuespillerne briljerer på scenen i spenningspunktet mellom humor og alvor. Herbert Nordrum er rett og slett fantastisk i rollen som Hamlet og spiller hans galskap på grensa til depresjon. I det uforventede Commedia dell’arte inspirerte spillet i spillet, viser Nordrum virkelig sin kunstneriske bredde, samtidig som Hamlets galskap virkelig kommer til overflaten. Han ga virkelig alt, noe som ble tydelig da han, forståelig nok, så rimelig sliten ut under applausen. Maria Kristine Hildonen spiller Ofelia godt og som en tilsynelatende motsetning av Hamlet. Trygg, behersket og rolig, men også hun har en indre uro, som særlig kommer til syne når hun synger en av monologene. For første gang relaterer jeg til Polonius (Håkon Ramstad) som sliter litt med å uttrykke seg på Shakespeares vis», noe som blir en god og nyttig comic relief.

Til høyre på scenen sitter musiker Elisabeth Mørland Nesset bak et trommesett. Jeg så henne ikke først på grunn av et hode, men jeg hørte henne, virkelig. Trommene og musikken for øvrig var mega effektfull og spilte en viktig rolle i seg selv. Musikken og det sceniske kommenterte og underbygget hverandre, og samspillet her var virkelig on point.

Alle foto: Øyvind Eide

Dersom spørsmålet er å se eller å ikke se, er svaret definitivt det første!

Hamlet spilles på hovedscenen på Nationaltheatret til 20. desember. Billetter kjøper du her