Anmeldelse: Moby Dick (Det norske teatret)

De fleste har hørt om Moby Dick, og vet at det handler om en hval, men utover det stopper i hvert fall min kunnskap om verket. Historien følger Ismael (Thea Lambrechts Vaulen) som blir med på en hvalfangstskute under ledelse av kaptein Akab (Ane Dahl Torp). Sistnevnte er drevet av håper om en gang å få ta hevn på den hvite hvalen Moby Dick som beit av beinet hennes. Romanen av Herman Melville er nå blitt teater og spilles på hovedscenen på Det norske teatret i vår.

På scenen står et dyktig ensemble som virkelig får kjørt seg fysisk og brynt seg på det våte element. Vennskapet og kjærligheten som oppstår i mannskapet om bord står sterkt i denne oppsetninga. Dahl Torp fremstiller godt den mystiske og hevngjerrige kaptein Akab. Verdt å nevne er også Sara Khorami som Starbuck og Terese Mungai-Foyn som Queequeg, de fremstiller rollene med en autensitet og intensitet som gir publikum medfølelse og empati. Hele ensemblet har fysisk tilstedeværelse og et kjemisk samspill som gjør at de får tydelig frem de menneskelige behovene hos alle i mannskapet, og kanskje aller mest viktigheten av tilhørighet. Sentralt er også vennskap og kjærlighet, men også mer utfordrende og problematiske ting som kan oppstå når man lever så tett sammen over lengre tid.

Forestillingen har mye tekst, som til tider kan være vanskelig å henge med på, men det fysiske uttrykket gir gode indikasjoner på handlingen og skaper vakre scenebilder. Scenografien (Nia Damerell) er stilistisk, men har noen slående elementer som med enkle grep etablerer tid og sted. Det skal bare et stort hvitt stoff, litt vann og vind til for at det er veldig tydelig at vi befinner oss på en hvalfangstskute. Damerell og Johannes Holmen Dal (regi) har jobbet sammen på Tid for glede som også ble spilt på hovedscenen. Det er tydelig at det er samme regissør og scenograf på denne forestillingen: det tomme scenerommet, vann, skli-sekvenser og lyssettinga, og selv om konseptet fungerer svært godt til handlingen, skulle jeg ønske de kunne gjort noe som skiller denne produksjonen enda mer fra den forrige.

På sidescenene sitter Elisabeth Mørland Nesset på trommer, Peder Varkøy på orgel og Kaja Fjellberg Pettersen på cello. Musikken er noe av det mest effektfulle ved dette stykket og blir nærmest som en drivkraft. Samspillet mellom musikk, aktører, sceniske element og lyset gjør størst inntrykk. Det er enkelte sekvenser som man nærmest får gåsehud av fordi det er så teatralsk og estetisk fremstilt, som for eksempel når en i mannskapet blir heist opp i en mast.

Det norske teatret stiller spørsmålet: «Kan mennesket hemne seg på naturen?». Dette er ikkje noe de svarer på, men inviterer kanskje publikum med til ettertanke. Moby Dick er spekket med visuelle og estetiske virkemidler som gir vakre scenebilder, som veier opp for en handling det kan være vanskelig å følge med på.

Alle foto: Pernille Sanberg

Moby Dick spilles på det norske teatret frem til 9. juni, kjøp billetter her.