Anmeldelse: Mamma Mia! (Folketeateret)

Onsdag 19. April var det nypremiere på Mamma Mia på Folketeateret etter fjorårets suksess. Ute skinte den norske vårsola og inne i teatersalen skinte aktørene på scenen og stemningen var på topp!

Mamma Mia! Er en jukebox musikal basert på sangene til ABBA. Musikalen hadde premiere i 1999 og har siden den gang blitt spilt over hele verden og er en av musikalene med lengst fartstid på West End. I 2008 ble musikalen filmatisert, den ble utrolig populær og fikk en oppfølger 10 år senere. I 2009 ble den satt opp på Folketeateret og here we go again, again! Historien foregår på en gresk øy, der 20 år gamle Sophie inviterer hennes tre potensielle fedre til bryllupet sitt, uten at moren hennes vet om det. Det blir det intriger og drama av, men også kjærlighet og storslåtte musikalnumre.

Det jeg synes er litt kjedelig med slike produksjoner er at oppføringspraksisene er så strenge at det er minimalt det kreative teamet kan gjøre med regien, kostymer, scenografi osv. Med unntak av at forestillingen spilles på norsk og noen små endringer som er gjort for å passe bedre til et norsk publikum, som for eksempel at Bill er fra Kongsvinger, er musikalen, estetisk sett, helt lik den du ser på West End og alle andre steder i verden. Det hadde vært spennende å se hva som skjedde dersom de fikk litt mer spillerom, men denne oppskriften har fungert i nesten 25 år, og det er vel kanskje en grunn til det?

Gina Ranheim Bjerkan gjør en formidabel rolle som Sophie, som hun deler med Ulrikke Brandstorp. Dette er hennes første større musikalrolle og hun imponerer stort, både på det skuespillertekniske, men også vokalt – virkelig en stjerne å få øya opp for! Ellers er musikalen fullstappa med kjente navn: Heine Totland gjør comeback som Harry, en rolle han deler med Thomas Numme. Håvard Bakke og Ingar Helge Gimle spiller de to andre potensielle fedrene, Sam og Bill. Forestillingen bæres av Karoline Krüger som leverer på skyhøyt nivå som Donna. «Vinneren tar alt» (The Winner Takes It All) er gåsehudfaktor til tusen! Venninnene hennes, Tanya og Rosie spilles av Siren Jørgensen og Siw Anita Andersen, og jeg kunne ikke sett for meg bedre casting. De har utrolig god komisk timing, begge to, og byr virkelig på seg selv. Donna and the Dynamos utfyller hverandre godt og har veldig god kjemi. Ikke alle de kjente navnene er såkalte triple threaths, men det er en del av sjarmen at de gjør så godt de kan. Musikalen har et stort og energisk ensemble som løfter forestillingen og imponerer stort med både sang og dans. Det er en fryd å se dem utfolde seg på scenen og gjøre noe de virkelig kan. De bringer virkelig musikalgleden helt ut til bakerste rad på balkongen.

Selve historien er kjent for de fleste, litt treig, ganske tynn og ikke så veldig innholdsrik. Mange sekvenser er ganske repetitive med folk som kommer inn og ut av et rom, har en dialog eller en sang for så å gå ut igjen. Scenografien er enkel og ikke veldig spennende, men akkurat nok til å gi en indikasjon på hvor handlingen utspiller seg. Det som gjør musikalen virkelig verdt å se er musikken, og jeg tror også det er derfor mange tar turen! Både de store ensemble numrene, og de mer intime scenene er godt koreografert og fremføres på skyhøyt nivå. Det er musikken som bærer forestillingen og man kan ikke annet enn å bli i skikkelig godt humør.

En ting jeg bare må nevne er «Under Attack» som er første nummer i andre akt. Jeg skjønner at den ble kutta i filmen for å si det sånn. Nummeret i seg selv er kult, men den har ikke noe med handlingen å gjøre og den passer ikke inn dramaturgisk. Det virker som om den bare er plassert der for å gi publikum ekstra god tid på å komme inn igjen i salen etter pausen (noe som for så vidt passer bra for publikumet musikalen trekker). Dette nummeret har irritert meg siden jeg så musikalen på West End fordi resten av musikalen er så gjennomført dramaturgisk, også åpnes andre akt på den måten! Det blir et skjæringspunkt som ikke faller i god jord, men det er kanskje bare meg?

Glad-musikk, glitter, platåsko og spandex, er jo nesten hovedingrediensene i en musikal for musikalen og underholdningens skyld, og det funker! Det virker i hvert fall som om publikum liker det når de står, klapper og danser de 10 siste minuttene av forestillingen som nesten blir til en konsert. Mamma Mia er en fest, så jeg anbefaler å ta turen til Folketeateret å se musikalen for å bli i skikkelig godt humør.

Alle foto: Fredrik Ardd // Scenekvelder

Mamma Mia! spilles på Folketeateret frem til 17. juni. Billetter kjøper du her