Anmeldelse: Miss Saigon (Folketeateret)

Miss Saigon ble for første gang spilt i London i 1989. Fredag 1. september hadde den premiere på Folketeateret, for første gang som storskalaproduksjon i Norge. Dette er Scenekvelders mest ambisiøse produksjon hittil, og de har ikke holdt igjen på noe! Scenekvelder er kjente for å skape musikaler som gir opplevelser på Broadway og West End nivå, og Miss Saigon er virkelig ikke noe unntak. Det oser av profesjonalitet i alle ledd og nivået er skyhøyt på alle områder.

Musikalen finner sted i Saigon under Vietnamkrigen på 1970-tallet. Kim (Catharina Vu) blir tvunget til å jobbe på bordellet og baren Dreamland, her møter hun den amerikanske soldaten Chris (Sigurd Marthinussen). De forelsker seg, men Saigon faller og de amerikanske styrkene trekkes ut. Paret har ingen fremtid sammen, men fortiden deres bringer dem likevel tilbake til hverandre tre år senere.

La oss begynne med skuespillerne: FOR et ensemble! Catharina Vu leverer en solid rolletolkning og stråler i rollen som Kim. Hun har en unik, rå og sårbar formidlingsevne, som gjør at hun får publikums oppmerksomhet og medfølelse fra første stund. Sigurd har jeg heia på siden the good old Book of Mormon days og jeg vet at han er utrolig dyktig, men jeg satt likevel og måpte. Det vokale er on point og han formidler konfliktene Chris står ovenfor utrolig godt og med en fin balanse mellom det sårbare, og det mer tøffe uttrykket som forbindes med en soldat. Og når det gjelder «Why, God, why?»: gåsehud. Finnes det en fan-club? Sign me up! Verdt å nevne er også Duc Mai-The i rollen som The Engineer som fungerer som en drivkraft for hele handlingen. Han har god komisk timing og et høydepunkt er «The American Dream» som har fått en annerledes vri, nå er den rar og litt creepy, men det funker så bra! Karen Bernardino (Gigi), Sanne Kvitnes (Ellen) og Espen Grjotheim (John) får også tid til å skinne og leverer utrolig sterke sangprestasjoner med gåsehudfaktor. Også jentene som spiller Tam! Smelt! På scenen er også et utrolig dyktig ensemble på rundt 40 stykker som løfter forestillingen og gir den et gjennomført og profesjonelt uttrykk.

Scenografien er stor, detaljert og ikke lignende noe som er vanlig å se på norske scener. Det regner dollar fra taket, det er båter, mopeder og tuk-tuker og selvfølgelig det kjente helikopteret – her har de virkelig ikke spart på noe. Koreografi (Cressida Carré) og regi (Guy Unsworth) sitter som et skudd og treffer spikeren midt på hodet. Det er skaperne av Les Misérables som også står bak Miss Saigon, og i likhet med Les Mis er musikken av Claude-Michel Schönberg stor, mektig og rørende. Teksten drukner noen ganger i musikken og det er til tider vanskelig å få med seg hva som blir sunget. For oss som ikke levde på 70-tallet eller ikke fulgte med i historietimene kan det derfor være lurt å lese seg litt opp på forhånd, eventuelt i etterkant. Oversettelsen noen ganger litt klein med overtydelige enderim og mister litt av Alain Boublils originale finesse. Forestillingen varer i om lag tre timer, jeg opplevde absolutt ikke at den ble langdryg, men dersom man ikke er vant til å gå på teater kan dette være noe å forberede seg på.

Scenekvelder har jobbet hardt for å få riktig casting til denne produksjonen og gjort endringer på elementer ved musikalen som tidligere har fått mye kritikk. Det er flott å se mer representasjon på scenen, og jeg håper Scenekvelder vil fortsette med dette inn i andre produksjoner som ikke nødvendigvis har det eksplisitt i rollebeskrivelsene. Representasjon på scenen gjenspeiles også i publikum.

Alle foto: Fredrik Arff

Miss Saigon er en skikkelig storsatsning som virkelig innfrir på alle områder. Dette er en av høstens største musikalopplevelser! Ikke gå, men løp til Folketeateret, skaff deg billetter og husk lommetørkle!

Miss Saigon spilles på Folketeateret fram til 11. November. Billetter kjøper du her!