Anmeldelse: Nære relasjonar (Det norske teatret)

Nære relasjonar av Maria Tryti Vennerød spilles på scene 3 på Det norske teatret i vår. En viktig og sårbar historie om makt og kjærlighet. Publikum blir invitert inn i et rom med papirvegger til en intim og intens forestilling.

Mesteparten av den sceniske teksten blir framført som monolog av Are (Christian Ruud Kallum). Are møter Kine (Josefine Frida Pettersen) og forelsker seg i henne, han forteller varmt om denne spennende og vakre jenta som han vil gjøre hva som helst for. De flytter sammen og alt er rosenrødt, men så slår Kine han.

Videoer fra parets mobiltelefoner blir vist på veggen bak Are. Videoene underbygger Ares monolog og gir et tydeligere innblikk i Kines fysiske og psykiske vold. Etter hvert kommer også flere andre karakterer inn på scenen blant annet Ares bestevenn, Gard (Oddgeir Thune) og Ares kollega, Benedikte (Tiril Heide-Steen). Begge disse skildrer utrolig godt hvor vanskelig det kan være å ha noen nært seg som lever med vold i nære relasjoner. De ønsker så inderlig å hjelpe, men vet enten ikke helt hvordan eller opplever at Are ikke er mottakelig for hjelp. Thune og Heide-Steen fungerer også som noen lette komiske avbrekk i den dystre handlingen, med morsomme kommentarer eller fakter som ikke oppleves som upassende, men heller etterlengtet og velplasserte.

Teksten av Maria Tryti Vennerød er utrolig fin, sårbar og enkel å henge med på. Den belyser skyldfølelse og forholdet mellom makt og avmakt og offer og voldsutøver. Gjennom teksten får publikum også et større innblikk i hva som gjør at noen velger å bli i destruktive forhold, noe jeg tenker er viktig at snakkes om i dagens samfunn. Om ikke alle kan relatere til alt som skjer i forestillingen, så vil jeg tro de aller fleste kan kjenne seg igjen i deler av historien på ulike måter.

Jeg fryktet at en såpass lang monolog fort kunne bli litt treig, men Marie Blokhus’ regi har en dynamikk som gjør at dette ikke blir tilfellet. Forestillingen oppleves intim, og ivaretar de nære relasjonene (hehe) mellom aktør og skuespiller. Discokule og dansegulv-sekvens må selvfølgelig med, pluss i boka for det. Ruud Kallum imponerer med formidlingen av så mye tekst og klarer å holde publikum ytterst på stolen i nesten to timer. Jeg skulle gjerne sett Josefine Frida på scenen, men liker også godt hvordan å bare ha henne på video gir en slags distanse til Kine. I noen av videosnuttene er maktbalansen mellom paret så skjevt fordelt og Kine så nedlatende at jeg vrir meg i stolen av ubehag. Scenografien og kostymene er enkle og hverdagslige som er med på å gi fokus til teksten og Are som formilder den samt videoene.

 Alle foto: Monica Tormassy/Det Norske Teatret

Nære relasjonar tar opp et viktig, vondt og dessverre relevant tema på en alvorlig og ordentlig måte, men med øyeblikk med glimt i øyet og rom for latter. Forestillingen spilles på Det norske teatret frem til 3. april, billetter kjøper du her.

(Det må også nevnes at det på scene 3 er en betal-det-du-vil-prispolitikk. Dette gjør teater mer tilgjengelig for alle, noe jeg ser på som svært viktig av for eksempel årsaker som at teater kan belyse viktige samfunnsaktuelle temaer som i Nære relasjonar. Det er altså ingen økonomiskegrunner til å ikke dra på scene 3 i vår)