Anmeldelse: Roberto Zucco (Det norske teatret)

Forstillingen Roberto Zucco er basert på den sanne historien om italienske Roberto Succo som drepte foreldrene sine og etter en tid i fengsel drepte fire personer til under sin prøveløslatelse mens han flyktet fra politiet.

Hva får noen til å drepe? Forestillingen prøver å skildre menneskers galskap, hvem er gale? Hva gjør oss gale? I denne forestillingen er det tydelig qt det er flere enn Zucco som er gale.

Iscenesettelsen er brutal og langdryg. Regissøren, Ivica Buljan, sparer ikke på sekvenser med eksplisitt vold, nakenhet og sex, triggeradvarslene er mange. Disse virkemidlene er sikkert relevante for forestillingen men det virker tilsynelatende umotivert å gjøre det så eksplisitt og ikke mer teatralt når forestillingen både starter og slutte med å poengtere sin teatralitet. Det virker som om de er løst på en slik måte for å overraske og bryte med det tradisjonelle heller enn å tilføre noe til historien. Jeg så en prøveforestilling, men det var flere ganger jeg slet med å forstå om det som skjedde på scenen var meningen eller om det var fordi de fortsatt er i prøvefasen.

Skuespillerne presterer likevel godt og byr på seg selv på nærmest alle mulige måter. Karakterene er gjennomarbeidet i alt fra ganglag til stemmebruk, noe som trekker opp helheten. Carl Martin Eggesbø imponerer som Zucco. Han får frem de menneskelige og relasjonelle sidene ved Zucco godt og spiller samtidig med en intensitet som både er fascinerende og ubehagelig.

Scenekampen i forestillingen er teknisk god og virker skremmende realistisk. Man glemmer at det er teater og blir oppriktig bekymret for aktørene. Særlig når Zucco og den gamle mannen slåss rundt et bål blir jeg stressa og veldig opptatt av bevegelsene deres for å se til at det ikke går galt.

Scenografien er spennende og skildrer godt et litt rufsete miljø, ikke akuratt høykultur og samfunnets øverste klasser, med mye søppel, tomflasker og partytelt. Jeg skulle ønske de brukte scenografien mer før de rev den ned (jeg er glad det ikke er jeg som skal rydde opp etter forestillingen). Det er veldig effektfullt når Zucco på starten og slutten går på stillaset over scenen, det blir en fin sirkelkomposisjon og fungerer fint for å etablere og avslutte handlingen og karakteren Zucco.

Alle foto: Magnus Skrede

Roberto Zucco spiller kun 10 forestillinger på Det norske teateret frem til 3. april. Billetter kjøper du her