Anmeldelse: Sister Act (Chateau Neuf)

Sister Act er basert på filmen fra 1992 med samme navn. Deloris Van Cartier, en Las Vegas Showgirl, må rømme fra elskeren sin, Curtis, etter at hun ser ham drepe en mann. Hun får beskyttelse av politiet, og blir sendt for å leve i skjul i et kloster. Oppholdet der er veldig ulikt det livet hun er vant til å leve. Etter hvert begynner hun å dirigere klosterets kor, i en noe litt mer liberal retning enn abbedissen foretrekker.

Historien er noe endret fra filmen, men jeg synes det stort sett er gjort gode valg for å tilpasse det nye formatet. Dette gjelder for eksempel enkle endringer av hvor handlingen finner sted og nye elementer ved flere av karakterene som gir dem mer dybde og personlighet. Sistnevnte er en god tanke, men det føles litt som «fillers» og bryter opp handlingen. Det føles også som de prøver litt for hardt når veldig mange karakterer får egne sanger, der de synger om mye vi allerede har skjønt.

Musikken, som varier veldig i sjanger, er til å bli ordentlig glad av, og glir stort sett sømløst inn i handlingen. Noen ganger er det veldig åpenlyst at noen sier noe bare for at det skal kunne gli over i sang, men det er jo noe av sjarmen med musikal. Musikerne er fenomenale og det høres ut som om de er dobbelt så mange som det de egentlig er. Sangferdighetene er heller ikke til å klage på, kanskje bortsett fra at det til tider er vanskelig å få med seg hva de synger.

Scenografien er enkel, men de imponerende projeksjonene på bakveggen gjør en god jobb for å skape tid og rom. Scenografien er med på å gi farge til scenebildet, noe som fungerer særlig bra i scenene med mange nonner kledd i svart og hvitt. Forestillingen benyttet seg av mange blackouts i sceneskift, noe som er blant mine største teaterrelaterte pet peeves. Noen skift var godt regissert uten at scenen gikk i svart, derfor kunne jeg likt å se alle skiftene slik. Skiftene tok ikke så lang tid, ettersom det ikke var så mye som ble endret, men siden det gikk i svart føltes det veldig lenge. Det gjorde også at de store blackoutene, som slutten på akt 1, ikke ble så effektfulle som de kunne ha vært.

Skuespillerne er utrolig dyktige og utstråler en glede og energi som smitter over på publikum. Jeg overhørte flere i salen som bemerket at flere lignet på karakteren de spilte fra filmen, dette er jo ikke et must, men veldig gøy. Selv om de lignet var det tydelig at de hadde gjort karakterene til sine egne. For eksempel er det vanskelig å fylle Whoopi Goldberg sine sko, men Anna-Lisa Kumoji spilte en overbevisende Deloris, Hun er absolutt riktig valg for denne rollen, nun can compare! Wow, bare wow. En annen wow-faktor er Ingeborg Walther i rollen som den stille Sister Mary Robert. Man veit så veldig godt hva som kommer, men likevel blir jeg blåst av stolen hver gang hun åpner munnen.

Sister act er en skikkelig feel-good musikal og en crowd pleaser, med et utrolig høyt nivå på sangere, dansere, skuespillere, musikere og kreativt team. Det kiler langt ned i sjelen, og man blir skikkelig glad av å se på – en perfekt escape fra virkeligheten etter en lang uke.

Skal du får med deg en katolsk messe i år, så er det denne! Men skynd deg, forestillingen spilles kun til 26. november. It’s fabulous, baby!