Anmeldelse: Snøsøstera (Det norske teatret)

I 2019 fikk jeg Snøsøstera av Maja Lunde med tegninger av Lisa Aisato i gave, og har lest den som julekalender hvert år siden. Jeg blir alltid like rørt, og nå spilles den på hovedscenen på Det norske teatret – og jeg ble ikke skuffet, men mer rørt enn noen gang.

Julian er snart elleve år, han har bursdag på julaften og elsker jul. Men i år blir jula annerledes, i sommer døde storesøsteren hans, Juni og i huset deres er det ikke rom for så mye mer enn sorg. En dag han er i svømmehallen møter han Hedvig, de blir fort venner. Hjemme hos Hedvig er det jul i alle rom og kakao til alle måltider. Men det er noe som forstyrrer julegleden der også, en skummel mann som lusker rundt huset.

Regissør Alan Lucien Øyen klarer sammen med scenograf Åsmund Færvaag og Kostymedesigner Stine Sjøgren å iscenesette Aisatos vakre tegninger. Alt er nøye gjennomtenkt og sklir rett inn i Lunde og Aisatos univers. Særlig fungerer lyset og scenografien som gode fortellende grep og skiller godt mellom den varme julestemningen og det nifse spøkelsesaktige. Forestillinga benytter seg av flere teatralske virkemidler og lys, lyd, røyk, rom, kropp skaper sammen et skiftende magisk og sårt scenebilde, der kontrastene er store og gjenkjennbare. Jeg får ikke til å beskrive det bedre, det må oppleves!

Jeg kan ikke beskrive det annerledes enn at Gina Bernhoft Gørvell spiller Hedvig akkurat sånn Hedvig skal være, livsglad, vill, snakkesalig og snill. Det samme gjelder Vetle Bergan som spiller Julian som står i skjæringspunktet mellom julemagien og sorgen. Begge får godt frem det lekende og barnlige, både i det fine og det alvorlige. Andreas Koschinski Kvisgaard spiller John, bestevennen til Julian. Det er så vondt å se hvor vanskelige det er for han å ikke vite helt hvordan han skal forholde seg til Julian, men likevel prøver hardt å bevare vennskapet.

Noe annet som virkelig ga denne forestillingen magi var scenene der de gikk på skøyter. Skuespillerne nærmest svevde på scenen og det så så ekte ut at jeg fikk lyst til å spenne på meg skøytene og bli med. Skuespillerne virkelig skinner på scenen der de tar piruetter og sklir både fremlengs og baklengs. Sekvensene er godt koreografert, og julestemninga er til å ta og føle på.

Det tok omtrent 30 sekunder fra forestillingen begynte til jeg hadde tårer i øynene, og da var det gjort. En og en halv time med tårer, det er lenge siden sist. Det er vanskelige temaer som tas opp i forestillingen, men det formidles på en god måte som treffer både barna og de voksne i salen. Det er mange som gruer seg til jul, og det er lov å grue seg til jul. Alle sidene ved jul, både de varme og glade, og de mørke og triste kommer til syne i en fin balanse gjennom hele forestillingen.

Alle foto: Erik Berg

På nettsidene til Det norske teatret står det at forestillingen passer best for barn fra 6 år og oppover. Jeg var litt usikker på om forestillingen klarte å nå inn til de yngste i salen. Men da Hedvigs hemmelighet ble avslørt, hørte jeg de gispa. Det var også barnehikst og snufs rundt meg til enhver tid og jeg overhørte flere som hadde gode samtaler med de voksne på vei ut. Forestillingen passer også godt for foreldre, og besteforeldre, og studenter, det er noe for alle. Jeg tror det er forskjellig hva man reagerer på, men at noe alltid vil treffe. Jeg anbefaler Snøsøstera på det sterkeste, men ta med lommetørkle!

Snøsøstera spilles på Det norske teatret frem til 31. desember. Billetter kjøper du her