Anmeldelse: Tid for glede (Det norske teatret)

Vi har alle vært der: «nei, det snakker vi ikke om nå, nå skal vi være glade!» «Nå skal vi bare kose oss og ha det hyggelig». Tid for glede på Det norske teatret viser at det er en god innstilling, men ikke alltid mulig. Forestillinga viser alt som er fint og vanskelig i relasjoner og handler om å høre til og å høre sammen. Det er en tid for glede, men også en tid for alvor, sorg og kjærlighet.

Tid for glede av Arne Lygre er veldig tekst-tung og tekst-sentrert, det blir mye i tre timer. Heldigvis byr regien på komiske, velfungerende gags og musikalske innslag som bryter opp teksten. Forestillingen er litt for stilisert etter min smak, men det er veldig effektfullt med få folk på en så stor scene. Distansen mellom karakterene er tydelig kommunisert både gjennom språk og regi, og de kommer bokstavelig talt nærmere hverandre jo lengre ut i stykket vi kommer. Jeg liker at det teatralske er tydelig, både gjennom rolledistansering, musikk med ulike sjangre, dans, synlig teknikk og musiker på scenen. Og sistnevnte, Peder Varkøy, var helt rå der han satt og spilte stemningsfull orgelmusikk gjennom hele stykket.

Alle på scenen er kledd i rokokkoinspirerte kostymer, med pudderparykker, sløyfer og kjoler med heftige liv. Samspillet og kontrasten mellom kostymene og språket er veldig interessant og effektfullt. Det er nesten som om alt de sier kan få en ny betydning bare fordi de har på de klærne de har.

Det er tydelig at skuespillerne har lagt ned tid og energi på å utvikle egne roller med særpreg og personlighet som gir dynamikk til den til tider monotone teksten. Det at de spiller ulike roller, men ikke skifter kostymer, legger et stort press på fremførelse av de ulike karakterene, noe samtlige aktører nailer. Preben Hodneland som spiller Eit eg/Eit anna eg, viser at han virkelig fortjente Heddaprisen for beste mannlige skusepiller.

Forestillingen hadde flere musikalske innslag av forskjellige sjangre. Noen fungerte kun som comic relief, mens andre satte dypere spor. Mot slutten bryter alle karakterene ut i et nærmest musikalnummer av Stay Another Day av Boy-bandet East 17. Plutselig fikk jeg tårer i øynene og ble rett og slett rørt. Det er ikke så sjeldent det skjer, men denne gangen var jeg ikke forberedt og ble veldig overraska. Etter hvert var det ikke bare kinna mine som var våte, men store deler av scenen. Og jeg tror vi var flere i salen som gjerne skulle blitt med å skli rundt. Etter skliseansen samlet karakterene seg i en klump på midten av scenen. En sånn følelse av fellesskap mellom scene og sal som i denne sekvensen har jeg sjelden vært borti, og det ble en unik og gledelig teateropplevelse.

Alle foto: Pernille Sandberg

Livet er ikke alltid like svart/hvitt som rokokko kostymene, og tid for glede kommuniserer dette veldig bra. De viser at man må finne det gode i valgene man har tatt, og at det finnes en tid for alt i et menneskeliv.

Tid for glede spilles på Det norske teatret frem til 15. november.